Freaking crazy morning

Morgenen startet med at Caroline (vertsmor) banket volsomt på døra mi. Jeg ble litt skremt med det samme, og da hun kom stormende inn og fortalte at jeg måtte på college for intervjuet mitt om 30 min ble jeg helt paff. Nei, jeg ble faktisk mer enn bare paff, trodde jeg skulle bevime i grunn. I mitt hode skulle jeg på intervju og slik i morgen.. Jeg hadde rundt 15 min på meg pga college er et stykke unna. Jeg rakk jo ikke å beskymre meg eller grue meg får å dra til college før jeg så vidt klarte å klesse på noe sminke og satt i bilen med frokosten på fanget. Takk gud for at Douglas (vertsfar) ikke hadde startet på jobb enda og kunne kjøre meg. Jeg hoppet av bilen nesten i fart og prøvde å gjette meg fram til inngangen etter å ha tatt i ganske mange dørhåndtak. Første jeg ble spurt om var kopi av karakterer, jeg som trodde jeg skulle på college i morgen hadde sagt til mamma i Norge at hun kunne sende de i kveld, så der sto jeg uten noe som helst. Jeg var faktisk nesten på gråten der jeg sto hjelpesløs. Men en man sa jeg skulla bare dra bort til en annen dame å spørre om mappen min. Men tror dere mappen min ble funnet, neeei. Etter mye frustrasjon og stress ble den funnet og jeg fikk en mappe med fullt av papierer. Det ene papiret viste "poster" jeg måtte innom. Diverse tester osv.


Det blå arket var checkarket som tok greit to timer å fullføre..

Jeg viste ikke at jeg måtte ta tester, så jeg som hadde våknet for 30 min siden og ikke viste om noe av dette på forhånd var ganske i sjokk. Jeg gjettet faktisk på mange av spørsmålene for å være ærlig. Etter et helvete med mange spørsmål, minutter, frustrasjon og stress kom jeg selvfølgelig til en post der man måtte ta bildet til stidentbeviset/kortet mitt. Der satt jeg på stolen, gange forbanna, stressa, lei meg og alt på en gang. Jeg hadde jo ikke rukket å ordnet meg en gang..


Så slik ble studentkoretet (øverst) også fikk jeg et busskort av noen slag.

Etter greit en timestid kom jeg til selve intervjuet med en mann og det gikk meget bra (kommet ett innlegg om mye av dette i morgen). Han sa forresten at de andre utvekslingsstudentene fra Danmark var der også, men jeg så de ikke, så får håpe jeg møter de senere og blir kjent med de. Så var det å ta bussen hjem, jeg som bare har sittet i bilen og sett området rundt skolen ÈN gang. Jeg hadde ingen idè hvilken buss, hvilken rettning eller noe som helt + telefonen hold på å gå tom for strøm. Men heldigvis var den en kjempetrivelig jente der som hjalp meg og siden hun skulle ta samme buss og av samtidlig viste hun meg veien til hvor jeg kunne kjøpe engelsk simkort.


For dere i Norge som vil ha mitt nye nr så kommer jeg vel til å legge det ut på facebook i løpe av dagen.

Jeg prøvde å huske veien hjem i fra da vi kjørte i byen for noen dager siden og ble veldig glad og overrasket hvor flink jeg var, helt til... Caroline spurte hvor jeg var og jeg fortalte veien jeg var på. Plutselig kom det en tutende bil, det var hun. Jeg hadde ikke gått kjempefeil, men det var litt av en omvei og litt vanskeligere å finne fram. Men nå er jeg heldigvis trygt hjemme. Litt glad for at dagen her har vært veldig vanskelig og tøff, for nå blir det kanskje litt enkere og at jeg har lært en del.

Har du noen gang trodd du har hatt en avtale på en annen dag enn hva du hadde?