Ett halvt år har gått... Skulle tro det både hadde gått flere år samt det føles ut som det bare har gått dager. Lengselen er vel grunnen for at det kjennes ut som år og sorgen av bortgangen sitter i meg slik som om der skulle ha vært i går. Kan faktisk innrømme at det går ikke én eneste dag uten at jeg tenker på den snille, gode og herlige gutten min. Best på alle måter og det fantes ikke noe som helst tull i han. Kjemien var vel der fra første dag der han sto ute å frøs og jeg måtte bare si at jeg tar han med meg hjem, selv om jeg ikke hadde snakket med de hjemme.

Fant et bilde fra vår første kveld sammen som ble tatt for ett år siden. Utrolig rart ar man blir så godt knyttet til dyr. Han var med meg overalt, han klaget aldri. Noen ganger skulle man tro at han forsto seg på oss.

Jeg forsto etter noen uker med den smerten han hadde i foten, at det ikke ville gå over så jeg ville ta deg med til dyrelegen kvelden etter. Så for meg at du kom hjem vinglete meg gips rundt benet. Jeg tok deg med i senga mi den kvelden og dullet med deg i flere timer. Det var så magisk, alt den kvelden. Var som om at vi begge viste at i morgen var det ikke noe mere, selv om vi ikke hadde en anelse. Jeg gråt når jeg fikk telefon i fra dyrelegen at det ikke var noe håp, gråt i flere dager. Gråter noen ganger den dag i dag av savnet av deg, min kjære.

I love you! R.I.P.

Har du mistet noen kjæledyr eller noen i familien som har stått deg nært?